Å være i live er det samme som å leve..

Eller…?

Når maskaraen er på og jeg manner – eller «kvinner meg opp», drar på butikken eller jobb, følger ungene på fritidsaktiviteter eller takker ja til en sosial sammenheng, da ser det sannsynligvis ut som om det går bra med meg. Sannheten er at det er en steinhard jobb å være i live overhode, så å leve.. ja, det kan jeg se langt etter. Jeg er sikker på at det er mange som har fått livet snudd på hodet som det på lignende vis. For eksempel de som er rammet av alvorlig sykdom. ME, MS, kreft, slag, trafikkskade og alskens tilstander er livsomveltende. Jeg er ganske sikker på at de også strever en langsom kamp med det å leve.

Jeg undres ofte over våre nye landsmenn. De er kommet til verdens rikeste land. Selveste Norge! Det må jo være i øverste topp av ren, skjær lykke. Her har vi gode helseordninger, demokrati, lite vold og kriminalitet i forhold til andre land – uten sammenligning. Alle har rett til grunnskole, nyte godt av skatt i diverse varianter og folk skal ha det godt. Da må det jo være godt å være i live. Jeg spør meg; må det være godt? Eller er det slik at de faktisk har problemer med å nyte det gode liv de har kommet til? Flyktninger har kommet til et land hvor alt er mulig. Alle skal få. Norge er jo et fantastisk land å leve i.

Jeg kjenner en sterk vemod med siden jeg er en av verdens lykkegriser. Født og oppvokst i Norge. Tenke seg til!? Jeg har mistet det kjæreste et menneske kan ha, barnet mitt. Likevel skal jeg liksom være takknemlig. Jeg har jo flere barn, bor i Norge og har rett på det bare noen få prosenter av verdens befolkning bare kan drømme om. Det er likevel veldig tungt å være takknemlig.

Hvis jeg sammenligner meg selv med flykningene kan jeg kjenne på likheter. Men ulikhetene er enda flere på tross av at noen av flyktingene har mistet det kjæreste de har – et eller flere av barna sine. Noen av de har bare flyktet, rett og slett. Uten dramatikk. Uansett, mistet et barn eller ikke, så har de forlatt alt de kjenner til. De har forlatt kulturen sin, landet de har vokst opp i, røttene sine og alt de kjenner til. Hjem, det er alltid hjem dit du hører til – det er neppe i Norge for de som har flyktet. Omveltningen er enorm. Den eneste omveltningen som har skjedd i mitt liv er at jeg har mistet barnet mitt. Rettere sagt, en hengslete tenåring på vei inn i voksenlivet. Men det stoppet der for han. Og livet stoppet der for meg også. Jeg er bare i live. Jeg lever ikke. Men et lite håp fins fortsatt.. kanskje denne bloggen kan bli veien til noe som ligner på det å leve. Hold ut folkens!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s