Det var en dødelig karamell

Folk sier mye rart når de treffer meg. Det er vanskelig å møte noen som har mistet barnet sitt. Det som forundrer meg litt er at sannsynligvis 99% av de jeg treffer ikke nevner det med et ord. De er tydelig medtatt, bare ved synet av meg. Jeg ser inn i blanke mammaøyne hvor empatien fyller hele rommet. Menn er oftest unnvikende. Snakker fort. Helst om været. Spør om praktiske ting. Som om huset er bra, om vi har mye snø i hagen eller om vi er fornøyd med bilen vår. For øvrig en minst 10 år gammelt dieseldyr som kun er en bruksgreie. Kvinner spør om jentene mine. Tusen spørsmål. Om de trives. Fritidsaktiviteter, skolearbeid, venner og om de liker fisk.

Når jeg endelig møter den ene prosenten av kjenninger som har tenkt å nevne at jeg mistet sønnen min for over to år siden, så fins det en rekke metoder de anvender. Noen prøver å bevege seg inn på temaet, men det blir for belastende for dem, og de trekker seg og begynner å snakke om noe annet. Andre trekker pusten i et dypt åndedrag og går rett på sak. Jeg har hørt utallige fraser om at livet må gå videre. Jeg må være takknemlig for de jeg har igjen. Og at vi er flinke. Som regel kommer det helt ut av det blå, mellom småsnakk om været eller hvasomhelst..

Det er allment kjent at det er vanskelig å møte noen som har mistet noen. Spesielt noen som har mistet barnet sitt. Det skal liksom ikke skje. Det er veldig sjelden jeg reflekterer noe spesielt over det folk sier til meg. Jeg er bare takknemlig for at noen gidder å nevne det. Det viser at de må overgå sitt eget ubehag og på den måten viser de meg respekt og omsorg.

For noen uker siden møtte jeg ei dame som jeg har kjent lenge. Hun har ei datter som er født i samme år som min sønn. Jeg har ikke sett henne siden sønnen min gikk bort. Vi utførte vanlig småsnakk der vi sto på butikken. Etter de vanlige frasene tok hun det velkjente magedraget, og jeg skjønte at nå kommer det noen visdomsord. Hun spurte om hvordan det sto til med oss. Ganske direkte. Jeg er et menneske uten filter. Jeg har alltid vært slik, og akter å fortsette med det. Jeg sa det som det var. Livet er helt jævlig. Ikke til å holde ut. Hver dag er lang som et ondt år. Kampen om tilværelsen er komplett. Så dro jeg det i land med å si at vi gjør det vi kan for at jentene skal ha det så bra som mulig. Da svarte hun unnvikende: «Ja, det der var en hard karamell å ta..»

Da jeg kom hjem måtte jeg smile litt. Stakkars. Jeg er helt sikker på at hun ligger våken om natten og tenker på det. Og jeg er ganske sikker på at neste gang jeg treffer henne kommer hun til å nevne det. Beklage det hun sa sist vi møttes. At det ble litt dumt, og at hun ikke vet hva hun skal si. Det er ikke uvanlig. Eller så unngår hun meg fullstendig. Det skjer også.

Sannheten er at jeg ikke påvirkes noe særlig av det folk sier til meg. Det er ikke hva du sier som betyr noe. Men at du sier noe som helst. Det er ingenting som er for teit, rett eller galt. Det er følelsene som velter opp i den som sier det som er vanskelig å håndtere. Jeg mangler sønnen min uansett. Mitt følelsesliv avhenger ikke så mye av omverdenen som det kanskje gjorde tidligere. Men jeg kjenner at det betyr mye for meg at folk våger å kaste seg selv ut det. Det krever mot!

Vær modig folkens!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s